Da Potter flyttet inn

Denne meldingen la jeg ut i sosiale medier 2.juni 2014. De som kjenner meg fikk sjokk. Det skjønner jeg godt, jeg var i sjokk selv.

I hele mitt liv har jeg vært redd for hunder, livredd. Så redd, at jeg har takket nei til invitasjoner, hvis det bodde en hund i huset. De som kjenner meg, har måttet love på tro og ære at hunden skulle befinne seg i et annet rom, mens jeg var der. Når jeg gikk tur likte jeg best å gå sammen med noen, i fall vi traff en hund som var løs........og traff vi en la jeg på sprang (utrolig lurt....) eller ble stående stiv som en pinne, en følelse av at alt blod i kroppen forsvant. (skikkelig smart) 

Da vår yngste var 18 år, ble hun syk. Så psyk at hun ikke ønsket å leve mer. Hun ville holde dette hemmelig, vi holdt løftet vårt, helt til hun selv gikk ut med historien sin. Vi levde ikke, vi eksisterte, med et mål hver eneste dag, vi skulle holde henne i live. Huset var liksom fylt av mørk og tung energi. Dagene var fylt av bekymring, alvor og frykt. 

Hun, som storesøstra hadde jevnt og trutt i oppveksten ønsket seg hund. Selvfølgelig helt utenkelig med min redsel, og "heldigvis" hadde bestemor allergi. De fikk gullfisk (er)

I en mørk periode, hvor vår 18 åring ikke akkurat var snakkesalig, grep vi alle sjanser når hun inviterte til prat.

En dag viste hun meg bilde av en hund. Med lys stemme: Å tenk om vi kunne hatt en sånn. Det var ganske ufarlig for meg å si den var søt. I følge Finn.no annonsen bodde den på en øy langt nord i Norge. Jeg ønsket meg bare prat om noe som var hyggelig :)

Kort tid etter var vi 4 på tur til London. I denne perioden var det viktig å ha noe å glede seg til. Ved frokostbordet viste Ole oss plutselig et bilde. Fra Finn.no, av en hund. Bilde var så og si likt det Anniken hadde vist oss tidligere. 3 stk ved bordet var helt henførte, 1 stk prøvde å ikke vise at hun var lei hundebilder. Vi skulle ha det hyggelig. Det viste seg at denne hunden bodde 150 meter i luftlinje fra der vi bor. Det ble det ikke så hyggelig ved bordet lenger, da jeg startet med mine argumenter i panikk. Vi lot det ligge (trodde jeg). Vi var desperate etter å lage hyggelige dager, for henne - for å holde henne i live.

2 dager senere landet vi på Gardermoen. I bilen forteller Ole plutselig at vi har fått hund. Han hadde skrevet mail til eieren etter frokosten i London. Det var lørdag, hunden kunne hentes på mandag. Han var 6 mnd, allergi vennlig og renslig. Akkurat som om det hjalp meg særlig........Full jubel i baksete, som jeg kvelte kjapt: Dette har vi ikke diskutert, det er ingen grunn til å juble! Vi kjørte i stillhet hjem, avbrutt av argumenter FOR hund fra baksete. Etter litt lysere dager, ble det liksom ganske mørk igjen.

Der i stillhet på vei hjem hørte jeg plutselig stemmen til en psykolog Ole og jeg hadde vært hos. 1 time, hvor vi søkte hjelp til å takle en vanskelig situasjon - vi hadde et barn som ikke ønsket å leve. Psykologen: Har dere dyr? Ole: Nei, men hun har alltid ønsket seg hund, men Heidi er redd for hunder og bestemora har allergi. Jeg: Hvorfor spør du om det? Psykologen: Dyr kan ofte ha en positiv innvirkning på psykisk sykdom.

Da bestemte jeg meg. Jeg var desperat, jeg hadde ikke krefter til diskusjoner. Alle kreftene ble brukt til bekymring, og til å få henne frisk.

Hvis det skal en hund til for å redde livet hennes, skal jeg jaggu klare en hund!

Men jeg hadde noen krav. Det gikk de lett med på, de 3 fine andre.

Jeg skulle ikke ha noe ansvar

Han skulle sove i bur (jeg fikk hetta bare ved tanken at en hund skulle gå løs inne i mitt hus når jeg sov. Tenk om han hoppet opp i senga...)

Han skulle ikke opp i sofa'n

Han skulle ikke i noens senger - i alle fall ikke vår

Jeg skulle ikke gå tur

Han skulle på kennel, slik at vi kunne fortsette å reise

Natt til mandag sov jeg ikke.

Mandag hadde jeg heldigvis et viktig møte, så jeg kunne ikke være med å hente.  Jeg husker hvor jeg var hele den dagen. Jeg husker jeg parkerte i gården etter jobb. Jeg husker at jeg prøvde å få ned pulsen, og gjentok: Hvis den hunden kan gi henne et ønske om å leve, skal jeg klare den hunden. Hvis ikke jeg klarer å leve i det huset, med en hund, må jeg kjøpe meg et telt....:)

Forsiktig inn - husk å puste. Anniken er nede, ute av det mørke rommet. Alle 3 opptatt med den firbente, som sto i sofa'n (regelbrudd 1). Det var latter og lyse stemmer. Alt for at han skulle føle seg velkommen. Jeg lot han forsiktig snuse litt på hånden min. Det fikk holde.

Han ble lagt i bur, det var natta. Det ble piping. Til og med jeg syns synd på han. Opp på rommet til Anniken, men lovnad om at døren skulle være lukket, slik at han ikke fikk kommet ned til meg (regelbrudd 2 og 3) Og jeg som i lang tid bare ønsket meg at den døren til hennes rom skulle være åpen.....Han har aldri lagt i bur.....

Fra den dagen ble Anniken's dør satt på gløtt. En liten åpning slik at Potter kunne gå ut og inn. Så gikk hun små turer. Ut i luften, litt bevegelse. Magisk <3 

Stemningen i huset ble noe lettere. Vi hadde fått et nytt fokus, et lyst et, i det mørket vi befant oss i. Lek på gulvet, lære triks. Litt glede inn i en alvorstung hverdag. Litt etter litt turde jeg å klappa han. Gå tur rundt huset. Gå tur i gata var utenkelig. Jeg kunne treffe andre med hund....

Etter noen uker ble han syk. Det var lørdag, Ole måtte på jobb, jentene var ikke hjemme. Jeg fikk ansvaret, full panikk (regelbrudd 4). Han måtte til veterinær. Jeg hadde aldri løftet han, ante ikke hvordan jeg skulle få han inn i bilen. Jeg skulle vært filmet. Det gikk det og, selv om han ikke satt sikret i bilen..........

I august dro vi en uke til Spania. Potter godt ivaretatt av Martine. Jeg gråt store deler av veien til flyplassen. Jeg savnet han allerede. Tenk om han savnet oss, tenk om det skjedde han noe. Jeg hadde aldri dratt hvis vi hadde måttet sette han på kennel (regelbrudd 5) Ikke noe galt med kennel altså, men jeg måtte vite at han var hos noe han kjente og var trygg på.

På noen korte uker hadde jeg fått ny bestevenn, på 4 bein, en blanding av havanais og malteser.

Jeg er oppe først, men han er ikke interessert i tur på morgenen. Det lengste er rundt huset, så inn i senga å legge seg. På min plass. Han ligger selvfølgelig i sengen min hvis han vil :) (største regelbruddet)

Han blir gjerne med på langtur, men er godt fornøyd med en tur rundt feltet. Og han vil ikke ut i regnvær. Alt etter min, og vår smak :) Bare han får være sammen med oss, er han fornøyd. Det er vi også, fornøyde når vi kan være sammen med han.

Så minner han oss på viktige ting. Balansen mellom å ligge/sitte i ro og bevegelse. Gleden ved å leke. Nysgjerrigheten og undringen når vi går på tur. Tilstedeværelse - i nuet. Stoppe opp å snuse litt, se oss omkring. Når vi sitter litt for lenge på mobilen, skraper han oss forsiktig på leggen. Som om han sier: Det er nok nå. Og masse kos. Gleden ved å se hverandre. Når du kommer inn døra til hans elleville dans og jubel, da må du bli glad.

Mange tenker kanskje at en hund er en begrensning. For oss er det tvert i mot. Vi må selvfølgelig telle timer, så han ikke er for lenge alene. Det er ikke noe offer. Blir det for lang tid har vi noen gode hjelpere. Så er han med, på det som er mulig. Han liker godt å ligge på pulten til Ole når han er på kontoret. Han deltar på jentenes julekonsert med nye triks. Sitter pent på fanget og følger nøye med. På Brottet (utendørs teater, hvor Ole og jentene jobber) under øvelser vil han helst være med. Ligger stille og følger med. I sommer da Martine og Jonathan giftet seg, var det utenkelig for henne at han ikke skulle være med. Han var naturligvis brudesvenn, sammen med Nils på to bein.

Potter reddet ikke Anniken. Det var ikke han som fikk henne frisk. Men han var en av mange årsaker til at hun fikk seg selv frisk.

For meg er det nesten ikke til å forstå, at jeg har vært redd for hunder. Jeg liker å kjenne at jeg er i bevegelse, jeg søker frihet mer enn trygghet. Jeg har behov for å bevege meg ut av komfortsonen. Dette er et av mine største skritt ut av komfortsonen. Tenk alt jeg hadde gått glipp av. Jeg gleder meg til stadige små og store skritt ut av denne komfortsonen

Kjære Potter

Takk for at du beriker livet mitt, hver eneste dag. Du er 5,5 kg med ren kjærlighet og ellevill glede. Takk for at du kom til oss, når vi trengte deg som mest <3